Hvis du noen sinne befinner deg i Canggu, Bali så kan jeg bare nevne om én ting du burde legge pengene dine på: hotellet The Slow.
«elsk meg i går», hvisket hun men ordene fant aldri veien ut, de satte seg fast et sted mellom bunnen av magen og mellomgulvet, en ordpropp, en forbanna ordpropp og det var ingenting å gjøre før vakuumet mellom hjertet og hjernen kunne fylles med en stillhet dypere enn kortpustet luft. ordene satt dønn fast et…
Du skal ikke lete lenge for å finne fine bruktbutikker i Oslo. Bare i Markveien finner du en god håndfull – men ikke alle de fine bruktbutikkene finnes på Løkka. Her er mine favoritter.
Blant bildene på telefonen min har jeg en overvekt av velplasserte kaffekopper. Jeg vet egentlig ikke hvorfor. Estetikk har aldri vært min sterke side, men kaffekopper liker jeg. Så lenge de er velplasserte, og innholdet er varmt og jeg sitter alene på kafé.
Jeg har ikke klina på flere måneder, jeg fant vel ut at det ikke var noe vits i for ingen vil ha meg uansett, men i kveld er jeg klar. Jeg er klar! Jeg er full, jeg er glad, jeg har bobler i glasset og promilledraget. Vi smiler, ser på hverandre på avstand og jeg vet det. Jeg bare vet.
Jeg gråter jo aldri. Min sterkeste egenskap er at jeg ler høyt, høyt og mye. Særlig etter to glass vin og fem øl og hørte jeg noe om sambuccashots og er det enda en god egenskap jeg har så er det at jeg kan balansere et ølglass på det over gjennomsnittet flate hodet mitt og spesielt lage en dansende dokø av fremmede på Angst.
Jeg ligger våken om nettene og drømmer om et avtrykk du aldri la fra deg. Det er nesten som om du aldri eksisterte, en sliten skygge i en parallell virkelighet og jeg er alene nå. Alene. Skal jeg risse det inn på kroppen slik det er risset inn i sjela, denne endeløse påminnelsen om at alle er alene.
Jeg våkner til P2 07:59 hver morgen siden jeg er sekstito år gammel og det hadde visst ikke skjedd så mye i verden heller, bare en flystyrt og noen minneord siden folk dør hver dag og jeg åpner snusboksen og anerkjenner at jeg må kjøpe ny, men jeg har en reserve i kjøleskapet så da kan jeg like gjerne sette på kaffen også.
Helt siden jeg var sju år, har jeg lært at fossefall er noe du bør unngå. Tillat deg å observere de på avstand, sa både mamma og TLC. Hold deg til det trygge, sang de, og jeg tror at de egentlig snakket i en slags metafor eller noe sånt.
Etter åtte korte dager på Bali, kan jeg si med sikkerhet at jeg har blitt forelska. Og at det å reise alene – det er ikke så farlig det. Fire uker igjen, og jeg gleder meg til alt jeg skal oppleve.
Gunnars Generasjonsbar er det perfekte stedet for dagen-derpå-brunch med gode venner, og er et godt utgangspunkt for en helkveld på Youngstorget. Baren åpnet like før jul, og er et meget etterlengtet tilbud til en av mine yndlingsaktiviteter: Flytende søndagsbrunch. Eller mandagsfrokost. Eller torsdagsdrinker. Jeg har allerede fått testet stedet til flere forskjellige anledninger, og jeg er forelska.
Jeg har tråkket gjennom disse gatene i syv år, opp og ned frem og tilbake, men de er ikke mine lenger. De er dine. I et lite sekund av livet var de våre (jeg lo husker jeg, for første gang på ekte), men nå er de dine, og jeg kunne ønske jeg bare kunne gjemme meg i et hjørne, i en krok av verden og late som at tiden leger alle sår men jeg sier ikke at jeg elsker alle og enhver. Det sa jeg bare til deg.
Som vanlig scannet jeg rommet for alle fluktmuligheter, vinduer, dører, sprekker i veggen. Det er liksom det jeg gjør. Jeg vil bare rømme, bort, vekk, løpe sekstimeter fra alle situasjoner som vekker den minste, lille assosiasjon om kjærlighet. Men vi hadde denne kvelden, denne natta, og tiden sto stille.
2018 er nesten alt for godt i gang, og jeg har danset gjennom natten mer enn én gang på de korte ukene vi kaller det nye året. Når livet ikke går akkurat som det skal, er musikk noe av det viktigste virkemiddelet mitt for å komme meg i gang igjen. Derfor har jeg satt sammen en spilleliste med mine (rolige) favoritter, som kontinuerlig oppdateres når jeg ramler over en ny musikalsk perle.
Den kaldevintersolen danser i vinduene til Oslo Plaza, jeg stanser og tenker at hvis jeg hadde vært en mini-Obstfelder så hadde jeg helt sikkert klart å skrive noe magisk eller forfatterlig om akkurat dette øyeblikket, sekundet. Men siden jeg bare er meg, lille meg, nøyer jeg meg med en liten notis i dagboka om at dette øyeblikket er verdt å ta vare på til tristere tider.