Å være singel i Oslo er en tilstand mange av mine trygge, kjærlighetssvøpne men halve venner glorifiserer. De grå, som ønsker seg bare én kveld uten mann, barn, forpliktelser eller hemninger. Tinder-appen min blir sveipet og saumfart på hvert vorspiel, akkompagnert av høylytt latter, livet mitt er det halv-lunkne standupshowet vi var på i utdrikningslaget forrige uke. Alle ler, men jeg svetter.
For du skjønner. Det er tørke i Oslo. 68 dager har gått siden jeg sist lurte meg inn i en illusjon om evig kjærlighet, den som beit meg i ræva fortere enn du rekker å si ‘klamydia’. Alkohol, svette og tårer er alt jeg har, og noen kleine meldinger fra dagen derpå. Den eneste nærkontakten jeg får er når du tilfeldigvis rører skulderen min i det jeg tar 11-trikken til jobb, du ser det ikke, men det iler i hele kroppen.
Men jeg. Vi. Benke-laget, jentene som ikke nøyer oss med halve dronning-riket, vi som vil ha alt. Vi gir oss ikke. Vi klamrer oss fast på Angst, Uhørt, F6, Mediabar, Meglerbar, Bransja Bar, Stratos, Kulturhuset, Jaeger. Hvor er du? Vi legger oss 03:54, etter tequila-shotten, den siste fyllemeldingen, sigaretten vi hadde sluttet med for åtte år siden, vi våkner med McDonalds-leveringen på nattbordet og selvfølelsen godt gjemt under senga. Vi kjøper Valentinesblomster til oss sjæl for ingen andre gjør det, men vi gir oss ikke.
Ikke før vi finner stjerneskuddet, eksplosjonen, enhjørningen og magien vi en gang kjente.
Av Life of Oslo, 12. mars 2015
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
