Jeg har egentlig aldri helt forstått meg på motebloggere. Eller, jeg forstår dem litt, dette ønsket etter å bli sett, at andre skal se det jeg ser, å vise frem hvem jeg er i bytte mot røde hjerter og søte kommentarer. Jeg kan forstå det. Jeg gjør det selv. Innimellom.
Hver gang jeg får innfallet, hver gang jeg tenker at jeg – JEG for faen – skal være en av de foran kameraet, blir jeg flau og ubekvem. Hvem i helvete tror jeg at jeg er, liksom. Janteloven FTW. Chandlers foto-smil kommer på, leppene skjelver, jeg blir like rød som jakka.
Flaks at jeg har koppen med byens beste chai på laktosefri melk å gjemme meg bak. Flaks at jeg trives best bak kameraet, jeg trenger ikke være motivet, jeg finner motiv. Flaks at jeg kun gjør det i ny og ne, så jeg ikke skal glemme at jeg faktisk er en del av denne overflatiske verden. Flaks at jeg, som alle andre, leter etter selvbekreftelse.
Jævlig flaks at jeg brant bort tre tusen kroner fra mitt allerede svidde Mastercard på denne kåpa.
Flaks at vi fant den røde veggen i Apotekergata 10.
Og flaks at jeg har en kollega som digger gatefotografi.
Av Life of Oslo, 24. november 2015
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
