Det finnes et sted som er bare mitt, selv om det var vårt en gang, men nå er det mitt, bare ditt, på tuppen av Oslo, der jeg kan gjemme meg, hjemme meg fra turistene og alle andre som er ute en ettermiddag og later som at klokka ikke er rund og at vi alle skal dø en gang, og når jeg sitter der tenker jeg på deg. På deg, hele tiden, jeg har sendt en snap, men du leser de ikke lenger, min historie er ikke din for du har gått videre, jeg så det på snap og later som ingenting.
Du sa du trengte evig kjærlighet, sånn ut livet men jeg var ikke det, det har jeg aldri vært, ikke for deg, jeg var[er] ikke god nok sa du og snudde, du ombestemte deg før jeg fikk sagt at det bare var deg jeg ville ha.
Nå hører jeg på ILoveMakonnen og tenker på deg, leter etter tusen grunner og sitter på din plass som en gang var vår og lurer på hvor lenge er egentlig for evig, hvis verden står stille siden det er jeg som snurrer og kanskje skal vi aldri dø, det sa André Bjerke en gang, men ikke nå.
Øynene mine danser over Oslo, bryggekanten, der menneskene er maur og jeg spiser softis med jordbærstrø på sommeren men ingen av de vet hvordan det egentlig er, og alle kanskje, for de fleste har kjent en kjærlighet som aldri ble returnert. Kanskje det er derfor kjærlighetslåter er så populære og «Forever» eller for alltid har blitt spilt tohundreogsekstitusen ganger på Youtube, det er mange mennesker det, kanskje til og med deg. Jeg sjekker telefonen for første gang, eller siste, jeg sjekker alltid, men den involverer ikke deg og livet går videre selv om vi alle skal dø.