Tenk om livet mitt hadde vært som på TV og dette var nøkkelen til mitt hjerte og du bare klipte den av med brekktang eller hva det enn heter, siden vi gikk forbi dette stedet en gang og jeg nevnte at jeg synes det var et fint symbol det der, en svær nøkkel på en bro ellers full av hengelåser med navn og datoer, de låser kjærligheten, men man trenger jo en nøkkel også sa jeg en gang for lenge siden, og du – du ville bare imponere meg, så du tok med den tanga da, i baklomma sent en torsdag kveld. Mørket omsluttet deg, men du var ikke redd og du hadde bare ett mål for øyet og det var denne nøkkelen, du skulle dra den hele veien fra Akerselva og hjem til meg bare for å imponere meg liksom (litt som på HIMYM) og det regner, for det skal alltid regne når man gjør noe romantisk, en gest, som i og for seg er et dårlig ord på noe romantisk, men du drar den hele veien fra Akerselva og hjem til meg, for å vise at det er meg – MEG – du vil ha, og jeg smiler og kysser deg og inviterer deg inn, inn i varmen og jakka di drypper i gangen, men det spiller ingen rolle for vi er på soverommet.
Og sånne ting skjer bare på TV, det vet jeg, for i virkeligheten, livet mitt hver dag, hverdag, får jeg ikke svar på meldingene jeg sender deg midt på natta med to i promille en gang, men man kan jo bare ønske på en måte.
Av Life of Oslo, 4. april 2016
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
