Og et tema å skrive om.
Jeg trenger en hånd å holde i, og noen å snakke med, og det må være helt eksistensielt unødvendig, overfladisk, lettbent må det være, lik en femåring med blomster i håret og jord under neglene på sommeren og det lukter nyklipt gress av den varme vinden og vi har ikke en bekymring i livet.
Jeg trenger inspirasjon.
Byen har sugd meg tom jeg har ingenting mer, jeg er et skall, jeg feller skinn i tankene og er en slange, jeg kryper langs bakken, på asfalten, smyger meg frem Markveien men jeg er ingen orm og jeg hvisker til fremmede.
Jeg trenger en setning til.
Så jeg drikker meg svart selv om jeg sa det var nok og jeg tømmer hele verden, glass etter glass, for å finne de riktige ordene, men jeg er stum, mutt, stemmebåndene lystrer ikke selv om jeg bare vil skrike, jeg skriker men finner ikke ord.
Jeg er tom og jeg er full og jeg trenger et ansikt å snakke med og en stemme som svarer akkurat det jeg hadde glemt den gangen og fem fingre som holder meg fast på bakken så jeg ikke forsvinner.
Jeg trenger et bilde som passer, men jeg har ingen igjen og alt jeg gjør er å rette kameraet mot meg selv og jeg står foran den samme veggen, dag ut og dag inn, risser overflaten og jeg gjør det for at du skal like meg for jeg trenger din lyd og jeg trenger dine ord og jeg trenger din pust i nakken.
Ingenting er nok og alt er for lite og jeg trenger en bedre avslutning enn den vi fikk.
Comments are closed.
Caroline
18. mai 2016For en sterk tekst <3
Life of Oslo
18. mai 2016Tuuuusen takk <3<3<3