Kjærlighet er ubetydelig

Kanskje en ønskedrøm…

for jeg skriver alltid om håpløs kjærlighet og vennene mine spør meg om hei, går det bra med deg og selv om jeg svarer ja ser jeg de misbilligende blikkene, for de tror ikke på meg og mange lurer på hvem han eksen egentlig er, eller kanskje hvem jeg skriver til for du er ikke noen eks akkurat.

Stille kjærlighetserklæringer i sinnet mitt, for selv om jeg kunne ønske jeg kunne skrike det ut fra Oslos tak eller bare slutte å tenke på det, på deg, så skriver jeg alltid om det og jeg kunne ønske du var ubetydelig for akkurat nå har jeg de fire blå på messenger og du har «lest lør 22:32» og du svarer ikke vet du og det er ikke noe snilt, har ikke mammaen din lært deg om høflighet liksom.

Så jeg fortsetter å dra på Angst, favorittstedet som har blitt stamsted og de hilser på meg med et smil når jeg kommer inn døra, og bare «hei, der er du igjen» og jeg kunne ønske du smilte like hjertelig men det er noe med øynene dine, de lyver kanskje og øyne er sjelens speil og jeg kunne tittet inn i dine i en evighet.

Et helt halvt år kanskje, men det er et år siden sist vi var på tomannshånd og du forsvinner ikke fra hodet mitt, du gjør ikke det og jeg kommer til å fortsette å skrive håpløse kjærlighetserklæringer jeg tror at ingen leser men som får folk til å lure på hvordan det egentlig står til og det betyr ingenting for det er ikke du som spør og kanskje jeg kunne vært ærlig for en gangs skyld hvis det hadde vært deg liksom.

Så jeg sitter i hjørnet på Angst med en Bulmers eller et glass hvitvin og tenker på hvordan kjærligheten er ubetydelig evig og hvor full jeg egentlig er og hvorfor du ikke har svart enda en gang.