Eller noe og vi drikker øl til førtifire kroner og snakker om livet og hun ene jenta forteller om alle motganger livet har gitt henne, men hun sitter her, oppreist, på Kuba med K på sommeren og livet går videre og øl er livets vann.
For det finnes ingen steder som her og selv om Vulkan spiser opp området, har blitt feit feitere feitest, så står tiden stille på dette gatehjørnet og jeg har fått meg et nytt favorittsted i Oslo fordi ølen koster førtifire kroner og vinen sekstifire kroner og 54-bussen dundrer forbi, men det hører ikke vi.
Vi snakker om livet og kunsten og estetikken og hva er det som egentlig er pent og må kunst alltid være vakkert å se på er det noen som spør, men jeg vet hva som er pent og hva som er kunst.
Skjønnhet er en sen torsdag på sommeren med tilfeldige bekjentskap og en komma tre i promille, når samtalene bare glir fremover, som trikken som bukter seg opp Thorvald Meyers gate, den blå fargen matcher himmelen selv om klokka snart er elleve og skal vi ikke snart hjem, mens barna har tegnet krittstreker på bakken «hei hei» og jeg vinker farvel til byen min i det jeg trekker dyna under nesa for å endelig få sove.
Og kunst. Kunst er livet, det er alt og ingenting, det er farger på veggene og nybygde blokker i Barcode. Det er utstillinger med prikker og polkadotter eller bananskall på bakken og det er lukten av blomster etter regnet og ikke minst er det bunnen av en Peruvian Cocaine (drinken altså) klokken seks en søndag ettermiddag.
Og øl? Øl er livets vann.
(men det er søren meg vin også)
Av Life of Oslo, 22. juni 2016
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
