Det er egentlig alt jeg trenger. Mange snakker om rikdom og status og forfremmelser og forlovelser, men jeg trenger ikke så mye jeg, ikke egentlig. Kanskje en venninne, en pakke sigg, et hav av samtaler og vitser, en bro, et gjemmested, to strikker i håret og en sensommeraften. Kanskje jeg bare trenger meg selv og en låt på øret, nittini kroner for et Spotify-abonnement tar meg en lang vei, og kanskje jeg bare trenger å skrive litt, til meg selv for meg selv av meg selv, for det er ikke så mange som leser hjertet mitt.
Men det gjør ikke noe, for akkurat nå har jeg hun og jeg har meg og jeg har en pakke sigg og en Sagene-øl jeg kjøpte for tjueseks nitti på Rema. Jeg har en sliten telefon jeg har mistet alt for mange ganger i bakken, men det gjør ikke noe, sånn egentlig for jeg kan fortsatt spille Anna of the North fra de slitne høyttalerne så alle rundt meg egentlig blir litt irriterte, men jeg gir faen for vi er jentene mot verden husker du vel. Og jeg blir matt, for alle låtene hun skriver og alle tekstene jeg skriver handler om deg og du hadde hjertet mitt og jeg kjenner meg så godt igjen, men hvorfor gjør de det liksom. Jeg er matt og jeg er lei og jeg er glad, for jeg har hun og jeg har meg og jeg har en pakke sigg i lomma.
Så jeg tenner meg en sigarett, en blå Camel for gamle dagers skyld, men jeg røyker ikke lenger, sånn egentlig. Og asken flagrer over Nordenga bru og dampen danser i takt med vindens bevegelser og jeg kunne ønske at jeg kunne fly eller forsvinne, akkurat som tankene mine gjør i blant eller alltid, og det er sensommer og det er kveld, eller aften, og jeg hører på musikk og jeg trekker inn røyken, langt ned i lungene og jeg tenker at jeg er glad, egentlig, innerst inne og det gjør meg letta.
Og jeg trenger ikke noe mer enn det, sånn egentlig.
Comments are closed.
victoria
18. august 2016Tom for ord. <3
Life of Oslo
19. august 2016<3 <3