Det er kanskje ingen hemmelighet at jeg har hjertesorg. Litt for ofte kanskje, og det er kanskje til og med minst like slitsomt for de som må høre om det eller lese om det som det er for meg. Selv om jeg sa at jeg aldri skulle slippe noen inn, ikke igjen, så gjorde jeg det, og selv om jeg har lært at man aldri skal holde ut med de som behandler hjertet ditt uforsvarlig så klarte jeg liksom ikke å la være. Venninna mi kaller det borrelåshjerte og jeg tror kanskje det stemmer, eller så er hjertet mitt litt som den slimete hånda man kastet på vinduet da man var liten – full av rusk og limt fast på den blanke overflaten helt til den sakte gled ned på bakken og samlet opp enda mer grus som aldri kan vaskes bort.
Og når hjertet trenger en pause, en liten hvil og øynene må gjøre jobben, da setter jeg på Låpsley. Og da – da er jeg endelig fri.
Comments are closed.
Milla
18. desember 2016Kjære Thea. Dessa ordå dine. De varme sjelå. Sjøl om det e sårt så e det så ubeskrivelig fint. Det e som å drikka ein kopp te, den første supen e alltid for varm så du brenne deg litt,ittekvart så e varmen akkurat passe og den massere heile innsiå av kroppen. Heilt inn te hjarterotå. Eg vil ha ordå dine i bokhyllå. Eg vil konna ta de fram på ein regnfull dag, og då tenke eg ikje på været, men dagen tårene renne som regn. Asså. Åh.
Life of Oslo
19. desember 2016Å Milla! Dette er kanskje det fineste noen har sagt til meg! Fra dypet av hjertet mitt – tusen takk <3
Samira
18. desember 2016Thea, du Thea. Du skriver hjerteskjærende, så hjerterått. For selv om du kjenner på sorg og glede, så håper jeg du innerst innerst innerst inne kjenner på hvordan du har det med deg selv. Aldri glem deg selv, men ta vare på deg! Ja, akkurat deg. For du skal leve med deg selv for resten av ditt liv.
Aldri glem det
<3
Life of Oslo
19. desember 2016Tusen tusen så mange tusen takk! Dette varmer noe innmari – og for et fint råd! Det skal jeg ta med meg videre <3