Søndag morgen. De lateste timene, de mest ensomme timene, tiden som går like sakte som pendelen på klokka hjemme hos bestefar. Tikk tikk tikk. Ikke noe takk.
Den siste tiden i livet mitt har vært en tåke, jeg har vært en dårlig tilskuer til mitt eget liv. Som et norsk festivalpublikum har verden min bare snurret forbi mens jeg har drukket øl og snakket med sidemannen. Konsekvensene deretter.
Men søndag morgen, den tristeste tiden, kommer jeg meg opp av senga for å få i det minste en times dagslys. Barnefamiliene aker forbi Sofienbergparken, de er på vei hjem for å lage middag til minsten og bre henne inn mens de leser fra boka med rufsete permer. Jeg trekker et dypt åndedrag, langt ned i lungene som er preget av for mange pakker med Camel, frosten fester seg fast i neseborene og jeg er ute. Endelig.
Jeg går, uten mål eller spesielt en mening, og ender opp i Botaniske Hage. Lå det ikke en kafé her et sted, mon tro? Jeg peiler meg inn, kjøper en varm sjokolade med frosne fingre, vottene ligger trygt plassert i kurven i gangen, men det gjør ikke noe for det er søndag og jeg er ute.
Endelig.
Den kaldevintersolen danser i vinduene til Oslo Plaza, jeg stanser og tenker at hvis jeg hadde vært en mini-Obstfelder så hadde jeg helt sikkert klart å skrive noe magisk eller forfatterlig om akkurat dette øyeblikket, sekundet. Men siden jeg bare er meg, lille meg, nøyer jeg meg med en liten notis i dagboka om at dette øyeblikket er verdt å ta vare på til tristere tider.
Av Life of Oslo, 17. desember 2017
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
