Jakten på fossefall

Det våte, det ville, det ubeskrivelige vakre.

Helt siden jeg var sju år, har jeg lært at fossefall er noe du bør unngå. Tillat deg å observere de på avstand, sa både mamma og TLC. Hold deg til det trygge, sang de, og jeg tror at de egentlig snakket i en slags metafor eller noe sånt. Fossefall skal være farlig og elver og innsjøer er et bedre alternativ for å ikke miste helt den du skal være. Kanskje spesielt når det gjelder kjærlighet.

Jeg gjorde det, lenge, hold meg på trygg avstand og lot den store innsjøen omfavne meg i fem fine år. Allikevel har jeg brukt de siste fire årene av livet mitt på å jakte nettopp det jeg ikke skal ha: den kaotiske og usikre kjærligheten. Den kjærligheten som har gitt meg flaggermus i magen, leddgikt i iphone-tommelen og som har latt meg falle. Bunnløst. Om igjen og om igjen. Uten å finne fotfeste, kun sorg og smerte. Og vill, levende latter.

Derfor er det kanskje ekstra passende at jeg dro på jakten etter fossefallet nå når jeg først har tatt spranget alene til andre siden kloden. Denne brusende, høylytte fossen som krever all min oppmerksomhet gir meg nesten følelsen av å være hjemme igjen.

Men bare nesten.