En kopp kaffe, takk!

Det er alt jeg trenger.

Blant bildene på telefonen min har jeg en overvekt av velplasserte kaffekopper. Jeg vet egentlig ikke hvorfor. Estetikk har aldri vært min sterke side, men kaffekopper liker jeg. Så lenge de er velplasserte, og innholdet er varmt og jeg sitter alene på kafé.

Jeg er ofte alene på kafé. Kaffekoppen og jeg, i stille harmoni. Det er noe helt magisk med å være totalt anonym, alene på kafé, med en kaffekopp og en bok eller siste utgaven av Morgenbladet jeg aldri rekker å lese. 

Boken jeg leser nå, har jeg lest to ganger allerede. Rett og slett fordi den er så fin å lese. «Folk jeg husker» heter den, og er skrevet av Joakim Kjørsvik og jeg lurer også på hvor mange jeg har møtt som husker meg. 

Kaffekoppen på bildet er fra Peloton, det ser du kanskje, men jeg synes det er greit å nevne sånn i tilfelle du skulle lure. Der kan du sitte alene, med en kaffekopp og en bok kanskje og bare være. 

For noen ganger er en kaffekopp det eneste du trenger.