Den duse stillheten de hvite fnuggene fremkaller blir kun brutt av kirkeklokkene som reiser med vinden fra Birkelunden park. Jeg sitter på balkongen, alene, og kunne ønske jeg fortsatt røyket. Som om sigaretten ville rettferdiggjort min plass der ute. Jeg inhalerer ensomheten mens jeg titter på snøen som danser ned i bakgården og tenker på hvordan ingen snøfnugg er like og heller ikke mennesker.
Jeg satt her i går kveld også. Musikken dundret som tordenvær mellom veggene og husene og Oslos gater, og jeg satt på balkongen alene. Det var kun meg og stjerneskuddet mitt, den siste resten etter begynnelsen av et nytt år. Gnistene og den kalde flammen fra stjerneskuddet lyste opp natten. Det var kaldt ute, men jeg frøs ikke. Jeg tenkte på deg jeg ikke har, den store magien jeg leter etter. Enhjørningen og stjerneskuddet i nattemørket.
Det er rart hvordan en rolig lørdagskveld kan demme opp om kjærligheten. De kveldene som ikke blir brukt på et klamt utested, med bassen i mellomgulvet og alkoholsløret i hjertet på søken etter noe som aldri vil bli. Håpet mitt øker, jeg vil fortsette å lete.
Er du stjerneskuddet mitt?
Av Life of Oslo, 11. januar 2015
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
