Jeg tror nok ikke at det ikke finnes noen i denne merkelige verden som ikke har hatt en dårlig dag. Hvis de finnes ønsker jeg i alle fall ikke å møte en sånn en på solskinnsdag der min egen verden går nedenom og ut, og dagen er fylt med råte og mugg. Du vet, de dagene der ingen klær passer, ansiktet ser merkelig dratt ut og håret er som tatt ut av en japansk skrekkfilm. Garderobeskapet blir revet fra hverandre og jeg ender opp med plagg selv mamma ville skammet seg for å gå med (sorry mamsi). Men de finnes, de dagene. Når jeg stamper nedover Markveien, overbevist om at jeg ligner mest på en full elefant ikledd rosa trikottights med gusjegrønt ballerinaskjørt som tiltrekker alles oppmerksomhet. For jeg vet nettopp at alle ser på meg og ler av meg. De viser det ikke, men jeg ser det nok. De ler på innsiden.
De dagene burde egentlig bli brukt hjemme, i en krok, i fosterstilling med en stor sjokoladeplate i magen. Men jeg har funnet et vakkert sted, midt i Oslos smørøye. Her har de ikke speil på toalettet skal du se, men de har brukt muligheten for å fortelle meg hvor flott jeg ser ut. Tenk deg det! Ikke bare slipper jeg å se meg selv, men jeg blir kalt fantastisk i tillegg. Rare meg, fantastisk! Uhørt i Strøgetpassasjen er stedet, og her ruller jeg inn hver gang jeg har mulighet og gjemmer meg på toalettet (det er sant, jeg tuller ikke). Det er en god bonus at de har en killer Old Fashioned og at de fremmer ny, uhørt musikk. Men aller best er det at de forteller meg at jeg faktisk er bra. I blant er det godt å få høre det fra en dovegg.
Av Life of Oslo, 12. januar 2015
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
