Oslomennesker har ofte et polarisert forhold til snø – elsk eller hat, det er det som gjelder. Jeg forstår godt de som hater snøen: Oslos glatte gater ikledd et islag som forhindrer deg fra å vakle rundt på alt for høye stilletthæler, og en potensiell risiko for et takras rundt hvert hjørne. Samtidig er det noe med de hvite, våte, kalde fnuggene som ikke ligner noen andre som varmer meg innvendig og ut. Barndommen titter frem i hukommelsen, og jeg får en utrolig trang til å kaste meg i nærmeste snøhaug og lage snøengel. Dessverre tenker jeg ofte litt for mye på hvordan andre ville sett på meg hvis jeg hadde ligget og kavet i en opphopning av snø på Olaf Ryes Plass. Derfor holder jeg det inni meg, denne spontane lykken over det duse laget over Grünerløkkas gater.
Men – hvis du ser en liten jente med en litt for stor kåpe dilte rundt med et stort smil om munnen i Oslos gater, vink og si hei. Det er mest sannsynlig meg.