«Kan jeg komme til deg?». Meldingen tikker inn som om den allerede var avtalt, en planlagt synkronisering med din uklare sfære, en vibrasjon inn i ryggmargen via IOS 8.1.2. Klokken er 03:02, lørdag kveld, X antall øl senere. Frykten for å være alene lammer deg, tvinger deg til den ekstra timen ute, i mørket når alle med halvt, delt hjerte ligger som lille-skje i den falske trygghetens svøpe, den siste whiskeyen er svaret for deg så slipper du å ta en beslutning, bar såklart for det er sånn whiskey skal drikkes. «Ok» svarer du, med det ene øyet lukket og hjertet på helspenn og nye truser på så han du ikke kjenner skal synes du er god nok, for det vet du selv at du ikke er med mindre det er sorte blonder i kantene av virkeligheten. Klokken blir 05:13, han setter på «Often» som du likte en gang før og du tror det er dette som er kjærlighet, du lokkes inn i en virvel av løgner du forteller deg selv, for du hadde øl i kjøleskapet men er tom for kondomer i skuffen og det burde være greit egentlig, selv om det ikke er det og du ikke tør å si fra. Klokken blir 07:37 og du er skuffa, men det er du ikke, for han har gått allerede, og blondekantene i virkeligheten er røket og du er alene og vil ikke innrømme det, for ensomheten gynger og det gjorde senga også og verden snurrer og du blir kvalm og kaster opp for det er dette som er kjærlighet er det ikke?
Av Life of Oslo, 21. januar 2015
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
