Livet mitt fylles av whiskey-rus og tilfeldige mennesker. Jeg bruker kveldene på å danse vekk smerten, alkoholen bedøver hjernen og hjertet og kroppen og jeg flyter. Lange lørdagskvelder blir til gråe søndags morgener, ensomheten rister mer enn fyllesyken, jeg vil ut, jeg må ut, jeg får ikke puste, ikke her, i leiligheten vi bodde i sammen, du og jeg, da vi bygget illusjonen om at vi hadde det bra.
Timberlandsene bryter sluddet, Octahate holder meg med selskap, en fot foran den andre, gjennom Oslos tomme søndagsgater. Verden er grå, eller i alle fall uten farger, sort hvitt kanskje og jeg gråter innvendig så ikke sminken skal renne for tenk hva de hadde tenkt da. Men jeg, jeg tenker ingenting, jeg bare går mellom byens nye linjer, den moderne silhuetten, mens jeg holder fast i alt jeg kan så jeg ikke skal miste taket på virkeligheten.
Operaen og jeg er like kjedelige, kanskje det er derfor vi går så godt overens, kanskje det er derfor jeg er hjemme her og ikke i Fagerheimgata. Jeg setter meg ned, på taket, og jeg puster.
Alene.
Av Life of Oslo, 25. januar 2015
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
