På denne lille siden skriver jeg min historie, min virkelighet og mine erfaringer. Alt du leser og ser stammer fra mine øyne, en million inntrykk og flyktige tanker svirrer rundt i hodet mitt av gangen og jeg vil bare skrike dem ut. Mye er trist. Det meste er glad. I blant er det bare meg.
Fremmede og kjente spør meg om jeg er ensom og lei meg for det, om jeg er alene og trist hver dag, hver time, hvert sekund, hver hundredel. Sannheten er at jeg forherliger ensomheten. Jeg elsker å være trist. Alene.
Jeg pløyer byen i sølvskoene jeg fant på salg på Monki, de jeg egentlig bare skulle ødelegge på Øyafestivalen, men som har blitt mine følgesvenner gjennom Oslos asfaltjungel, de jeg hadde på meg da jeg møtte og mistet deg. Jeg står i T-baneundergangen på Grønland alene og smiler, jeg tar linje 6 rundt flere ganger, jeg setter meg på trikken til Grefsen og tilbake, alt for å ikke kile meg fast i Fagerheimgata, for å ikke la virkeligheten bli hverdag. Jeg danser i Gamlebyens kriker og kroker, opp Thorvald Meyers gate, forbi alle som sitter der med sine problemer og kjærligheter og venner de ikke kjenner, og jeg er alene. Jeg tar bilder av vegger og skrifter, de meningene andre ville at bare jeg skulle finne, jeg kaster glitter på mine lange dager, jeg føler meg stor og liten på en gang, jeg tygger Hubba Bubba og drikker øl på benken på Schous plass og fniser av de voksne og de unge, de trauste som haster forbi. Sølveplet er min kompanjong på de rustikke kafeene, til Kolonihagen eller Tim Wendelboe eller W.B. Samson eller Fuglen eller hvor enn jeg føler meg viktigst når jeg slår opp kladdeboka mi og skriver til dere, til deg, til meg og til ingen.
Verden er min lekeplass, fylt med whiskey og pikekyss og tanker og ord og bilder og mennesker og ensomhet og jeg sier som the Streets:
Av Life of Oslo, 29. januar 2015
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
