Kunst. Farger, kreativitet. Det er så fantastisk vakkert, så utrolig sårt. Veggmalerier, vanlige malerier, enkle tegninger, har alltid vært noe jeg drømt om å kunne. Men penselen satt aldri helt riktig i hånda. Det var ordene som skulle være mine akvareller, mitt kunstverk. Her er min stemme:
Klokka er 22:00, men den kunne like gjerne vært midnatt og enda mer enn det. Tiden berører meg ikke. Ikke lenger. Jeg sitter i senga, alene. Ikledd Pierre Roberts ullkolleksjon fra topp til tå stirrer jeg på den kremfargede malingen i rommet, samme farge som undertøyet, veggene føles evig trange, trangere, de stenger meg inne, ute, som om de vil ha meg vekk herfra, som om Fagerheimgata ikke er der jeg hører hjemme. Sengetøyet kjøpte jeg en gang da han og jeg delte seng, det har vi ikke gjort på over et år og jeg sitter fortsatt frosset, i samme råte, samme sted, samme hengemyr. Veien videre står fast, uansett hvor mye jeg river, drar, forsøker, er jeg ikke til å rikke. For ingen kan vel elske meg? tenker jeg. Som oftest på de sene kvelder, etter en halv flaske rødvin og en hel del vrangforestillinger om kjærligheten i Oslos barer. Jeg er bar. Avkledd. Blottet. Emeli Sandé synger i bakgrunnen om å skrive, om å skrike, om å tørre, om å ikke la seg kneble, så jeg prøver, du skal vite jeg prøver, jeg har prøvd. I kaoset som har vært mitt liv den siste tiden, i vintermørket, i kulden, har jeg sittet i samme seng, men da uten sølveplet, da uten musikk, da uten handling. Jeg har bare eksistert, vært her, alene, mens verden har rullet forbi. Men ikveld. Nå. Sitter jeg her. Alene. Og prøver. Og jeg vil fortsette å prøve. Helt til jeg bryr meg igjen.
Skisse for skisse, lag for lag, til bildet er komplett.
Av Life of Oslo, 26. februar 2015
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
