Hjertet var revet sønder, som tusen papirbiter fraktet med vinden fra kanten av Oslo. Over vannet forsvant den jenta hun en gang kjente. Han trampet i stykker hjertet hennes, og hun. Hun hadde gitt han lov. Hun hadde gitt opp. 274 dager hadde gått i et vakuum, 6 500 timer, 23 673 000 sekunder, hun mistet tellinga. Øynene var fast plantet i bakken, hodet bestemt på at ingen skulle slippe inn, ikke nå, ikke igjen. Hjertet var kaldt, som tusen krystaller, og hun nektet. Hun svingte fra lysekronen, drakk bort glemselen, våknet med skammen.
En dag sto han der. I hånden hadde han en flaske rødvin, i munnen en blå Camel. Flaskeposten var full av papirstrimler, hjertestrimler og han løftet blikket hennes med et eneste smil, han tinte hjertet hennes med en trillende latter, lik noe hun aldri hadde hørt før, som klinkekuler på bar asfalt i solskinnet en ny vår, men de var i køen på Blå en søndag i påsken.
Han låste seg fast. Hun ga aldri slipp.
Av Life of Oslo, 11. mars 2015
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
