Våren brer sine varme armer rundt meg, solen vil være i veien, blender gjennom solbrillene, bjørken vokser opp, vokser ut, fuglene kvitrer og blomstrene sprenger. Det er vår, men gårsdagen er fortsatt tydelig. Selv om det er rart å tenke på at det en gang har vært vinter, så har det nettopp det. Pausestedet mitt har endret drakt på kort tid, glemt, men minnene er der. Hvitt. Kaldt. Vondt.
Den tunge vinteren, tårene, viten om at du aldri vil ha meg, ikke igjen. Hvis jeg er heldig. Så. Kanskje en sen kveld når du ikke har noen bedre å finne på. Det er kun da jeg er nok for deg, du så meg som halv og jeg gråt. Mange kvelder, alene. Ensom. Vått. Kaldt. Det vet ikke du. Du ville nok ikke brydd deg. Men jeg vet. Husker. Kjemper.
Nå, I dag. Da har jeg glemt. Du er der alltid, jeg vet at du vil bli igjen, jeg husker det. Men akkurat nå er det sol. Det er glemsel. Det er livet vi aldri kom til å få. Det er våren, pikekyss og alt som følger med. Du vil ikke være der, ikke nå, ikke i morgen. Kanskje neste vinter. Men ikke nå.
Nå er det bare meg.
Av Life of Oslo, 27. april 2015
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
