Det kan være Karl Johans gate på en regnværsdag, der jeg snublet over Ibsens store ord på bakken. Det kan være den lille jenta full av farger, drømmer og med eventyr i baklomma jeg gikk forbi på Grønland da hun øvde på å si «Hurra» og veive med flagget til 17.mai. Det kan være lukten av en åpen himmel, regndråper og nyklippet gress i Nydalen da jeg besøkte min fortid, et annet liv. Det kan være den gang vi spiste yoghurtis til førti kroner og fleipet om Razikagensere og C-kjendiser en sliten søndag på Parkteatret. Det kan være den siste shotten vi eide, fniste over, oss to, de beinharde og sårbare venninnene en sen kveld på Uhørt mens vi lette etter isoporen, han vi skulle bruke opp før prinsen på enhjørningen finner oss. Det kan være bildene mamma sender over hvor fin hagen har blitt og skal du ikke komme på besøk snart? Det kan være den sene facetimen jeg har med kvinnen i mitt liv, mitt hjerte, den beste storesøsteren, hun som lever over Atlanteren. Det kan være tiden jeg bruker i Fagerheimgata, bak min nye pult, foran sølveplet der jeg skriver et liv som ikke er mitt. Det kan være den ensomme kveldsturen jeg går, alene, opp Akerselva, i solnedgangen og skumringen og den perfekte ensomheten.
Og du? Deg jeg ikke har enda. Vil du få meg til å smile?
Av Life of Oslo, 14. mai 2015
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
