Undergrunnen er kald. Vi haster forbi i morgenrushet, under bakken, forbi Grønland T-banestasjon. Mandagen lurer, paraplyene slås opp og ned, skal du ut eller inn? Menneskene presser seg frem, T-banen fylles til randen av stress og morgensvette, vi er allerede fem minutter for sent. Kontrollørene tripper, venter på neste lass med gjennomsiktighet, alt forsvinner, uskarpt, bedøvet, fargeløst.
En gjennomsiktig, fargerik ung mann står rolig i hjørnet. Ansiktet er knudret, hardt, værbitt, furet, over landet. Hendene bærer preg av livet på gata, mørke, jord under neglene, han har skrapt overflaten, gravd seg ned i bakken, ett hånddrag etter det andre. Øynene er de til en femåring, varme, undrende, søkende, aldri stille, for å finne kjærlighet og bekreftelse, hel, men halv. Stemmen er spak, men stolt. I hånda har han et blad, den oransje logoen skjærer gjennom det begivenhetsløse. Få ser han. Massenes blikk er rettet fremover, vi skjemmes, vi vil ikke se. Redselen for å åpne øyene, riste ut trøttheten, se det ukjente, byens spøkelse, lammer.
Han beveger seg ikke, han ser ikke ned, han ser ikke bort. Han står. Standhaftig. Bakgårdens tinnsoldat. Med sølvhjertet på jakkeermet, bladet i hånda, eiendelene på ryggen. Snart blir dag til kveld, snart skal han finne et hjørne, en vegg, et hjemmested, la det bli hans hjem kjære hjem en stakket stund, en sen kveld. Pengene er forvandlet til evigheten i pulverform, ild, kjærlighet. Varmen brer seg, han smelter, fargene renner bort, eventyret omfavner han. «Fare, fare, krigsmann! Døden skal du lide!»
Av Life of Oslo, 24. mai 2015
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
