Femti nyanser med grått og en fargeeksplosjon

Barnslighet trumfer alderdom.

Voksne mennesker er kjedelige. Femti nyanser med grått, kaffeflekker og overtid. Utbrenthet. Alvorlighet. Regninger. Stress og magesår og ryggproblemer og bilturer til treningssenteret for å svette ved siden av femti andre, grå mennesker. Som liten så jeg opp til disse, gledet meg til å bli stor, voksen, til å ha full kontroll over eget liv, med lønn, uten melkeordning.

Alderen steg. Kontrollen forsvant. Sjelen er sliten. Jeg er grå.

Men en gang. Var jeg full av farger. All verdens nyanser. Jeg hadde klinkekuler i lomma, hoppet paradis med verden, størrelsen på tyggegummien jeg slafset konkurrerte med sprettballen med glitter jeg fikk i kalenderen til jul. Vi spilte dødball, flørta med guttene, løp i gangene i gymsalen, hoppegikk til skolen, arm i arm, med løvetenner klemt fast i neven. Fargeeksplosjon.

Glemt.

Jeg tok en annen vei hjem fra jobb her om dagen. Via Nedre Gate, rundt Blå der vet du. Akerselva. Der fant jeg regnbuen. I en liten bakgård, den gule barnehagen, der de små møter verden, skritt for skritt, ord for ord, smil for smil. Gradvis gikk det opp for meg. Verden smeltet. Jeg ble påfuglen, fargene ble kastet tilbake i min verden.

Underbevisst.

For hvem sa at regninger i postkassa betyr at man ikke kan hoppe paradis mot livet?