Alene tråler hun gatene i slitte sko, de hun fikk i julegave fra storesøster den gangen de fortsatt snakket sammen. Nye sko og en medliden klem. Men det var lenge siden, ikke noe hun tenkte på nå lenger, hun kunne ikke det, klarte ikke. Hun hadde uro i kroppen, den lille sigarettstubben hun inhalerte kunne ikke fjerne virkeligheten, ikke i dag. De slørete øynene hadde sett det meste, alle gatehjørner, alle underganger, parkeringshus, tunneler. Ikke at hun kunne kjenne igjen stedene. Som et spøkelse følte hun seg, hun så seg selv fra oven, hun var aldri der. Men øynene deres glemte hun aldri. For en krølla femhundrelapp fikk de halve henne, de kunne spise henne opp fra innsiden og kaste henne vekk som et brukt sukkertøyspapir. For dem var hun ingen. For Ingen var hun alt.
Istappen i magen vokste, angsten, panikken, hun skalv og svettet, ventet på at Han uten navn skulle finne henne. Bak Deichmanske hovedbibliotek, på deres plass. Pulveret de skulle dele. Det var han som ville det, han lot dem få henne, «for at vi skal være lykkelige, jenta mi», de kalde øynene hadde fått henne i ro, et lite sekund, men ikke nå.
Alene.
«Rakel» hørte hun i det fjerne, hun våknet, sommerfuglene vokste, øynene møttes, endelig. Hun smeltet. Stikket var steget bort fra virkeligheten, hjertet i asfalten tok plass i kroppen hennes, hun så Kjærligheten i hvert øyeblikk, hvert pust, hvert vindkast. Han forlot henne der. Hun forente seg med asfalten, hun var Livet.
Inntil siste åndedrag.
Av Life of Oslo, 9. juli 2015
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
