Sekken min da jeg skulle begynne på skolen, et nytt sted, alene. Vannet jeg sprellet i, dypet, knappen jeg fikk for 200 meter avstand. Trikkene som drønner gjennom byen, ekkoet som kaster seg fra de fargerike bygningene i Thorvald Meyers gate. Kjærligheten, ikke den ekte, men den av sukker, som vi skrapte sammen panteflaster og småpenger for å kjøpe, hånd i hånd ned til Kremmerhuset. Sykkelen, hennes sykkel, den gamle, men nye, som jeg fikk trille bort Markveien, pynten langs eikene som lagde den beste lyden, tikk tikk, tikk tikk. Butikken på hjørnet i Schleppegrells gate, maleriet, der tante kjøpte de fineste bursdagsgavene til storøyde jenter på julaften. Påfuglen, både den på Søndre Ås Gård og sangen og veggen, gjenskinnet, innholdet, følelsen. Den rene horisonten, det nye i byen, det utskjelte, konturene mot himmelen og skyene og verdensrommet og evigheten.
Fargen følger meg, legger igjen spor i asfalten, ett skritt etter det andre.
Av Life of Oslo, 16. juli 2015
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
