Søndag er tid for refleksjon, ettertanke og kanskje litt påfyll. Mammas mantra. De fleste hviledagene mine forsvinner i skjørheten og den selvpåførte smerten, lange lørdagskvelder biter tak i de produktive morgenene. Men i blant glimter jeg til. Som nå i helgen, da jeg endelig fikk somlet meg til Astrup Fearnley museet, et par år på overtid. Og jeg tenker.
Hva er kunst?
I møte med vevde tepper, lysinstallasjoner, bananskall på gulvet, malingspann, en oppdelt ku og dansing på Stockholms T-bane er det lett å lure. Selv med den fine innpakningen langs tuppen av Oslo, der inngangsbilletten til hundrelappen gir deg tilgang til det beste av det beste, blir jeg skeptisk.
For hva er egentlig det å skape?
Jeg går forbi kunst hver eneste dag. Om det er små perlestykker hengt opp på strømbokser, streker i sølv med navn eller alias på grønne søppelkasser, opphengte bilder tilfeldige steder malt av gatekunstnere som ønsker å gjøre byen litt finere, litt vakrere, litt mer kreativt, tegningene som femteklasse på Grünerløkka Skole tegnet om menneskerettighetene og barnas verdi, bygninger med farge eller uten, vinduskarmene rammer inn verket, mennesker av alle slags sorter og farger og stiler, sola som reflekterer i et høyt vindu i Markveien.
Verdt alt og hele verden. Helt gratis.
Av Life of Oslo, 29. juli 2015
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
