Hvordan lukter egentlig Oslo? Spørsmålet kom en sen kveld, den store overgangen til natt, Fuglen var stedet og vi lurte. Knestående i dyre drinker, luktesansen nummen, smakssansen dempet, konklusjonen tvetydig, rant ut i sanden som timeglasset og tiden og verden rundt.
Jeg har ikke sluttet å undre, lukte, bruke den ene sansen over den andre, fomlende gjennom Karl Johan, opp Torggata, Toftes gate, bort til Kirkeveien.
Og jeg vet.
Oslo lukter liv. Duften av gatemusikantene som livlig fremfører en utydelig sang, Karl Johans gate er deres scene og grå forbipasserende publikummet. Oslo lukter myntene som klirrer i gitarkassa, i koppene til de usynlige, hjertevarme, latteren til femåringen med mørke krøller og et fremmed språk som endelig fikk ballongen han strakk seg etter. Angen av Oslo er regntunge skyer en septembermorgen, asfalten har enda ikke kjølnet etter sommerens fremmede skritt. Oslo lukter fersk spraymaling, de unge lovende kunstnerne sniker seg på togskinnene, spenningen sitrer, drømmen om å merke, bli oppdaget, husket, på kanten av samfunnet lokker. Krydderet blander seg med lukten av nyvasket sengetøy som danser fra balkongen på Grønland, hele verdens spekter av smaker og retter fusjoneres, en salig blanding av solfylte kulturer. Oslo lukter nytt blekk og aviser og kaffe på Briskeby, der mennene med sølvfarget hår møtes på den faste benken i stillhet. Etiopias gull sprer seg i luften fra Solberg&Hansen på Mathallen, sødmen og fylden blander seg med ost og grønt og kjøtt og pai og råvarer du ikke får andre steder. Lukten av Oslo blander seg med menneskene, med latteren, varmen, gleden, samholdet, uteserveringen i Thorvald Meyers gate en søndag i august, menneskene på Vestkanttorget en velvalgt lørdag en høst med løvfall.
Lukten av liv. Duften av Oslo.
Av Life of Oslo, 3. september 2015
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
