Sene kvelder blir til tidlige morgener. Og der jeg våkner med hodepine og den tunge parfymelukta fra jenta som svingte seg elegant rundt stanga på Oslos eneste halvordentlige strippeklubb i neseboret, kroppen, minnet, og innser at det er i dag, i dag faktisk, jeg skal plukke grønnsaker i Drøbak, står barnefamiliene opp timer før med samme mål i sikte: Haneborg Gård.
Plutselig (eller ikke plutselig, vi måtte kjøre et stykke, men jeg sov bort rusen mesteparten av veien, for mitt eget og andres velbefinnende) befinner jeg meg midt i åkeren, med poser i henda og maiskolber i sikte, jeg og alle de andre som kom på at dette var en fin søndagsaktivitet en dag i september. De nylakkede neglene mine, med manikyr til åttehundreogfemtikroner, borer i jorda etter gulrøtter og løk, ikke vet jeg hvordan de skal se ut, men jeg graver med økende entusiasme, bare jeg og han jeg deler seng med vet hvordan gårsdagen min fortonet seg, de vietnamesiske restauranteierne som også plukker for harde livet vet ikke at jeg betalte hundreogtyve kroner for å slippe inn i guttenes himmel klokken 02:13 en lørdagsnatt.
Mellom sukkererter og dillplanter svinger jeg meg, promillenivået har akkurat nådd bunn, men dansen har jeg i hjertet, plantene er min stang, duften av blomster og jord er min parfyme. Det er et hundretalls mennesker rundt meg, men jeg er alene, maisplantene er selskapet, jeg ser ikke annet, men jeg vet at de andre er der et sted inne i ingensteds, de jeg dro med på byen og de som ble med i åkeren.
Verden er en kontrast, og jeg elsker det, for det er akkurat sånn livet mitt burde være.