Håpløst

Du vet hvem du er…

og jeg kunne ønske du visste akkurat hva jeg tenker om deg, for jeg titter inn på Instagramprofilen din støtt og stadig selv om jeg ikke følger deg, jeg tør ikke det, men du aner ikke hvor vakker du er og jeg tipper at du har minst tusen forelskelser på Happn fordi, og jeg sier det som i Love Actually

for meg er du perfekt…

men jeg tror ikke du en gang vet helt hvem jeg er, vi møttes på Blå den kvelden husker du vel, jeg så deg med en gang du kom inn, for du var høy og mørk og nesa di var liksom litt for stor for ansiktet ditt, kanskje hadde du knekt den en gang i tiden for den var litt skjev, på samme måte som tennene dine og jeg likte det, du ble mitt fikseringspunkt, og hjertet mitt hoppet over en takt, eller i takt med bassen selv om det ble helt stille i lokalet for alt jeg så var deg…

men jeg er nok en av tusen og hvorfor skulle du huske meg selv om jeg ga deg en sigarett og et kompliment for den sorte frakken din og snakket om hvor bra det er å være ute på Blå på søndager og at det garantert blir hardt på jobb i morgen, før du snudde ryggen til for å snakke med han irriterende fulle kompisen din, luften beveget seg traff meg som en storm og lukten din sitter plantet fast i neseborene mine og ansiktet ditt sitter brent fast på netthinnen min og jeg får deg ikke ut av hodet, jeg gjør ikke det.

Du vet ikke hvor vakker du er.