Søndager er verst, sier venninnene mine, de som ikke har en eller en annen slags halvdel å krølle seg inntil en tidlig helgemorgen, og det har sjelden jeg. Men jeg er ikke enig, eller kanskje det er fordi jeg er edru og ikke lenger er så skjør i hjertet og jeg føler meg ikke så alene selv om jeg kanskje er det. Gatene er ikke tomme nå, det er vår og sola titter frem sånn litt i ny og ne, hun er en luremus ville kanskje noen sagt, men man kan ikke lure en mus tror jeg. Så derfor går jeg på Løkka, noen vil kanskje si at det er møkk, men det er jo ikke det da, hallo. Og sola skinner og jeg smiler fra tærne og opp og møter kanskje verdens beste søster og snakker om livet og kjærligheten og politikk og sånn, og hvem sa at man bare kan løse verdens problemer med to i promille, man kan faktisk være smart som edru også.
I dag snakket vi om den merkelige evnen vi har, jeg vet ikke om det er en jentegreie for i 2016 kan vel alle være litt av alt, men den evnen vi har til å tenke at vi er verdiløse bare fordi en eller en annen tilfeldig gutt vi har ligget med en gang i tiden ikke svarer på meldinger og kanskje har sluttet å like bildene våre på Instagram. Hvordan det kan løses aner ikke jeg, for jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet i dusjen og grått fordi han ikke liker meg egentlig, og tenkt eller til og med sagt høyt til meg selv hvordan kan noen noensinne elske meg på en måte, men så tenker jeg at det kanskje kan løses hvis man glemmer janteloven bittelitt så man kan si til seg selv at hei, du er bra nok akkurat som du er.
Sånne ting snakker vi om over en kopp hipster-te på Liebling eller en sitronmarengspai i Mathallen eller bare når vi går Akerselva og alle de med barn ruller sykt treigt foran, så vi blir litt nødt til å gå i våre egne tanker også og jeg tenker at jeg vil si til alle de som føler seg verdiløse at hei,
du er bra nok akkurat som du er.