Den eneste følelsen i mellomgulvet er tomhet. Tomt. Ingenting. Hun trekker jakka rundt seg, gjemmer seg inne i sitt eget mørke, i sin egen usikkerhet. Hvor ble du av? Og hun søker opp synonymer for å få en forklaring, som om dette rotløse draget høsten har blåst inn i hjertet skal forsvinne. Det hjelper ikke, det er ingenting som hjelper.
<utilstrekkelighet> <fravær> <mangel> <nød>
Er det du som mangler lurer hun på, men det er tross alt ingen du og ingen oss og det har det aldri vært heller. Det er vanskelig å vite hvorfor, hun har gått over dette i hodet gang på gang, kveld på kveld, natt på natt, men svarene på spørsmålene hun stille stiller forblir fraværende. Derfor spiller hun Låpsley om igjen og om igjen og om igjen så ørene blir såre, siden hjertet liksom ikke tåler flere anstrengelser, belastninger, nederlag. Ikke akkurat nå.
Oktober ble til november og det glemte hun helt, for dagene ble natt og alle rundt henne forsvant i en uskarp bevegelse. Kveldene hun en gang forgudet, bassen i mellomgulvet, fremmede mennesker, alkoholslør, ble en vane, en repetisjon. Ingen ser henne, hun er gjennomsiktig, en glassmanet på dansegulvet til Karusell og verden er en sløyfe og det regner og hun tar t-banen i sirkel akkurat som livet hennes akkurat nå.
Hun står i stille bevegelse og alt hun vet er ingenting er alt
Comments are closed.
Marte
2. november 2016Så nydelig, så trist og så nydelig!
Life of Oslo
2. november 2016Åh <3 Tusen takk!
lilly
11. november 2016åh herlighet, au.
du er så flink med ord. aldri slutt.
Life of Oslo
23. november 2016<3 ! (ps det skal jeg ikke)