Jeg trenger deg ikke..

.. hvisker løgnen. Men jeg gjør det.

Overbevisende. Hjernen har mange egenskaper. Telle. Regne. Tenke. Filosofere. Fortelle historier. Reflektere. Lyve. «Jeg trenger deg ikke». Hele kroppen vet at det er løgn, men hjertet tror. Banker. Gir opp. «Jeg trenger deg ikke» banker hun, men det er ikke sant skriker hele meg lydløst.

I går gikk jeg forbi Blå. Du vet, der du bestemte oss for å bare være venner. Du tok et trekk av sigaretten, Camel, og så ut som James Dean, men du så deg ikke tilbake når du gikk. «Det var jo aldri meant to be» hadde du sagt, som de gamle filmene du så da tenåringskjærestene dine dro deg med på kino og du ble med for å kysse på bakerste rad.

Vi kysset på bakerste rad.

Rødvin og hånd i hånd på Gimle Kino. Vi var kultiverte og kulturelle og så kjedelige filmer med undertekster og uforståelig språk og mente at vi var bedre enn hele verden og i alle fall alle vi så. Vi brukte time på time på Deichmanske, leste Nietzsche og Murakami høyt og lo av popkulturen.

«Vi har jo hatt det jævlig fett liksom».

Det har vi. Eller, det har du. Hjernen har fortalt hjertet som har fortalt smilet at jeg burde ha det gøy. Jeg smilte. Jeg lo. Vi var på hiphopkonsert, ironisk, og lo. Musklene i ansiktet viste glede. Men jeg visste hvor vi var på vei. Jeg visste hvem du var. Hvem du er.

Og jeg?

Jeg er ingen. For deg. Ikke nå. Ikke lenger.

[….men jeg trenger deg….]