Jens Bjelkes Gate

Jeg gikk meg vill, og fant akkurat det jeg skulle.

Sølvskoa på beina. Kameraet rundt halsen. En utradisjonell onsdag, dette er søndagsritualet mitt, men alle sier at onsdag er lille-lørdag og det er nesten sant. Jeg er alene, eller jeg pleier det, alltid alene, tankene mine er mitt eneste selskap, iblant regndråpene, noen ganger solstrålene, men alltid, alltid Olympusen i hånda.

Denne onsdagen var akkurat som søndag, men ikke det i det hele tatt, for plutselig fant jeg deg, en gang i teknotunnelen, i utlandet, du var der, jeg visste ikke hvor jeg var, men alt jeg så var deg. Alltid deg. Jeg mistet oversikten, du sto foran meg, plutselig var du her, jeg vil løpe og bli, flykte og elske, men du er her.

Også i går. Vi stoppet på hvert gatehjørne, hånd i hånd i blant, men mest med fingeren på avtrekkeren. Vi lo, høyt og lenge, for det er det vi gjør, vi, vi, jeg blir ikke vant, vi deler verden, titter i små butikker i bakgater vi aldri før har sett, vi drikker vin, mye vin, steder vi aldri har vært, vi hører på musikk, den samme, jeg visste ikke at Arif og Bendik og Kakkmaddafakka kunne dukke opp i andres spillelister enn min, vi spiser mat, bord for to takk, shish og seksretters, vi snakker om politikk, hva stemmer vi, du, jeg er min egen og du er deg, men vi er vi, vi titter rundt oss, observerer verden, men ser bare hverandre. Roter oss bort i kriker vi ikke har vært, det var søndagsritualet hans og ikke mitt, men alltid alene.

Jens Bjelkes gate ligger for våre føtter, vi, vi finner ting vi aldri har sett, gater vi ikke visste fantes, malerier og vegger, Oslo er vår lekeplass og det er bare oss.