Avbrekk

Siden verden aldri stopper.

Åtte timer om dagen er aldri åtte timer, alltid mer, åtte timer om natta er aldri åtte timer, alltid mindre, verden snurrer så fort, sosiale medier oversvømmes med barn og reklame og giftemål og artikler på VG og nye inntrykk, videoer og alt uinteressant, fyll, brød og sirkus, alt skjer i en brøkdel av et sekund, jobben tar overhånd, jeg får aldri fri, bare når alle andre har det, Karl Johans gate en lørdag ettermiddag er en buktende slange av mennesker, alle stressa, alle på vei steder der man aldri er alene, vi presser oss forbi hverandre, spisse albuer, siden verden aldri står stille.

Aldri.

Jeg puster med magen, fargelegger bøker, gjør yoga, alltid med telefonen ved siden av meg, alltid med tusen tanker i hodet, jeg skal pusse opp, levere bok på Deichmanske, gå en handletur i Markveien, drikke vin på Territoriet (det er koselig det altså, men jeg skal helst oppdatere Instagram mens jeg sitter der), glemte jeg den rapporten, vaske klær, kjøpe klær, gå på butikken, lage middag, møte han, henne, jeg drikker meg bort så jeg skal slippe å tenke på det, alltid fart, alltid energi, alltid liv.

Alltid.

Unntatt i dag. I dag satte jeg på fraværsassistent. Jeg tok med meg kameraet mitt. Nye sneakers på føttene. Frogner som mål. Bilder. Mennesker. Bygninger. Nye impulser, alt som ikke er Løkka er nytt for meg. Kaffebrenneriet. En stille kaffe. Mobilen i veska. Gjemt. Som meg. Pust. Pause.

Jeg stopper. Siden verden aldri stanser.