Denne rundens tema på SnapKollektivet er «Kjære samfunn». Jeg snakket om dette både på NRK Nyheter sin Snapchat-konto før jul, og hos SnapKollektivet nå på torsdag så jeg har på mange måter fått sagt mye. Blant det jeg snakket om var hvordan man blir møtt av andre når man er singel, snart tredve. Alene. Jeg fikk ikke sagt alt jeg ville si, eller så vil jeg kanskje gjenta meg, jeg vet ikke, men jeg er i alle fall ikke ferdig med temaet. Jeg er ikke ferdig snakka.
Vi er liksom ikke hele før vi har funnet en partner, det er som om andre føler seg tryggere rundt meg hvis jeg ikke er alene.
Jeg er da altså singel. Dette er det siste året mitt i tyveårene. På tross av de triste tingene jeg skriver om her inne i blant, er jeg ganske fornøyd med livet mitt. Sånn egentlig. Jeg har en fin leilighet, en jobb jeg er fornøyd med, en flott familie og vakre venner. Jeg bor i byen jeg elsker aller høyest. Jeg har hobbyer og interesser, jeg går på konsert og museum og fyller livet mitt med ting som gjør meg glad. Men når man er singel, snart tredve, skjer det noe med samfunnets forventninger til hvordan et liv skal forløpe seg.
Du skal ikke få deg en mann snart? Du er kanskje litt kresen? Det er jo på tide å tenke på å få barn? Du finner han når du minst venter det.
Jeg forstår at dette er helt vanlige spørsmål, og jeg tror virkelig ikke at disse ordene følger med en intensjon om å være kjip. Allikevel reagerer jeg. For det er nesten slik at en kvinne ikke er komplett før hun har funnet seg en mann. Som om det er det viktigste å aspirere til. Å ha en hånd å holde i, 1.84 barn, rekkehus med stakittgjerde og stasjonsvogn. A4.
Kjedelig. Jeg har lyst til å skrike nei. Selv om samfunnet og de som lever her blir tryggere hvis jeg følger et «naturlig» livsløp, så vil jeg ikke. Jeg vil ikke. Jeg trenger ingen mann for å bli glad. Jeg har ikke så himla lyst på barn. Jeg har det aller best alene.
Det er en generell oppfatning at single i en viss alder er kresne. «Bare senk forventningene dine litt» hører jeg ofte. Men hei – jeg har valgt å leve livet mitt sånn. Jeg er ikke kresen. Jeg vet at folk ikke er perfekte, og jeg vet at alle forhold og alle relasjoner kommer med oppturer og nedturer. Akkurat som livet mitt. Alene. Men jeg er mer fornøyd og mer meg selv når jeg ikke har noen å forholde meg til. Jeg er tilfreds uten denne «noen».
Det er kanskje vanskelig å forstå, jeg vet. Jeg ser den. Men samtidig ser jeg så mange ulykkelige forhold, og jeg ser så mange mennesker som lever et liv basert på hva andre forventer av dem, og jeg setter meg på bakbeina. For det jeg har aller mest lyst til er å ha det akkurat sånn som jeg har det nå. Jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil, når jeg vil. Og selv om den hånda å holde i blir stadig fjernere, så gjør det meg absolutt ingenting. Jeg er glad, jeg. Jeg vil ikke leve et liv på kompromiss.
Jeg vil bare være alene.
Av Life of Oslo, 14. januar 2017
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
