To femtedeler av livet mitt har passert siden hip-hop-dronningen Erykah Badu konstruerte en ode til musikken hun elsker. Den samme musikken jeg elsker, de samme rytmene jeg har vokst opp til, de samme tekstene jeg har pugget på pikerommet med stjerner i øya og drømmer om å bli noe. Sangen har jeg fortsatt på spillelista, videoen titter jeg på en gang i blant. Jeg har spart denne sangen, holdt den tett inntil meg, egentlig mest fordi jeg liker tanken på å elske noe så høyt at man lager en ode til det. Så derfor skal jeg nå komme med min ode til det jeg elsker aller mest i gatene til Oslo:
Gatekunst. Tilfeldige streker. Med tekst, uten, fargesprakende dikt, en tegning, sort/hvitt, mennesker, dyr. Veggpryd.
Jeg elsker fargene. Jeg elsker menneskene med spraybokser i hånda og kreativitet i baklomma. Jeg elsker de som henger glitter på hverdagen, de som maler drømmene rosa og håpet blått. De som mener at vi Oslofolk er bra nok, at vi fortjener noe vakkert, og som bruker sin tid på at livet vårt skal bli en lek. De som farger hverdagen uten kritt, som bruker sitt gjeveste våpen: Regnbuen og tanken. Dette er min takk, til dere. Fortsett å drømme. Fortsett å la oss drømme. La kunsten flyte, la himmelen farges med din fantasi. Takk.
Av Life of Oslo, 13. januar 2015
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
