Forloveden

Du trodde jeg ikke visste.

Du trodde jeg ikke visste at fingeren din snart vil få en følgesvenn. Den ved siden av den aller minste vil prydes av edelt gull og du vil løfte sløret, kysse henne, kanskje stryke henne gjennom håret siden du er så lykkelig. Du smiler.

Du trodde jeg ikke visste at du legger deg ved siden av henne hver kveld. Hver natt holder du rundt henne, kanskje lukter du henne i halsgropen, den velkjente lukten fra fire år tilbake, eller kanskje fletter du dine fingre sammen med hennes. Hver morgen våkner du opp med hennes varme på skulderen, leppene deres møtes. Hun smiler.

Du trodde jeg ikke visste.

Den gangen du møtte meg på [sett inn utested] så du meg rett inn i øynene, jeg så deg fra andre siden av baren og alt du så var meg og øynene dine var lyskastere. Jeg var omhyllet i din oppmerksomhet, verden stoppet, for det var jeg som snurret sakte. Jeg var en glorie i den mørke hulen, lysene kom på og alt jeg så var deg. Du tok hånden din rundt livet mitt og hvisket inn i øret mitt, og jeg ble med, jeg fulgte etter, for alt jeg ville ha var deg.

Du trodde jeg ikke skjønte at hun var himmelen og stjernene og jeg lå lavere enn jordas overflate, for du var over meg, du så meg ikke lenger for du var opptatt med din egen glede og jeg klamret meg fast til lakenet og lukket øynene og stønnet.

Du trodde jeg ikke skjønte.

Jeg står igjen i parken, alene, jeg vet ikke hvor jeg er, men jeg finner alltid frem, nå tenner jeg en røyk og hører ingenting, meldingene dine har sluttet å tikke inn, det piper ikke lenger i mobilen min for dagen din er der. Du kjenner ikke lenger avtrykket mitt i sengen din, for hun er der, det er hennes seng og hennes leilighet og hennes liv og hennes mann, og du trodde jeg ikke visste.