My imperfect love

Fra høyt oppe til langt nede til hodestups forelsket.

Med magen i halsen og flaggermus i hjernen tok jeg i dag det store steget, fulgte instinktet, det jeg har drømt om siden jeg så Tupac og Scary Spice dekket i sirlig skrift: Jeg har tatt en tatovering. Og ikke en hvilken som helst tatovering. Jeg har fått tegnet opp hjertet mitt. Slagene, pulsen, det som holder meg levende, byen min. Oslo.

I kveld har jeg gått fra lykkerus til bunnløs angst til et behov for selvbekreftelse til rastløshet til glede. Jeg har drukket et glass rødvin, angret på at jeg ikke har noen sovepiller i nattskuffen, inhalert en Lucky Strike selv om jeg sluttet for mange år siden, gått fra stue til kjøkken til soverom og tilbake igjen. Jeg har bannet, smilt, grått, sendt meldinger til alle jentene jeg vet at ønsker meg stjerneskudd og enhjørninger, rigget til en photosession,  tatt bilde, med blits, uten blits, byttet klær, byttet sminke, nytt bilde, ny blits, ny filtere, Instagram, tatt med dyna i stua og krøllet meg i den minste ballen jeg kan få til, som en katt, en baby, en som trenger en arm å kose på.

Men nå. På natta. I mørket, i ensomheten, ser jeg. Virkelig. Og jeg elsker den. Over alt jeg kan tenke meg.

Oslo. Du er endelig min.