Olaf Ryes Plass

Du kaller det Møkka-Løkka, jeg slutter ikke å elske for det.

Oslos rykte følger meg. Møkka-sted, Møkka-Løkka, møkk, skitt, rot, dop, slitt, søppel, tiggere, hasj-lukt du egentlig ikke vet hva er. Du sier forferdelig og rynker på nesa. Tar toget bort, vekk, til suburbia, forstadslivet, med mislykka muffins og streben etter det perfekte, pilates-livet, der du hører hjemme. Det kunne ikke ha gledet meg mer.

Byen er min. Trikken drønner langs Thorvald Meyers gate, den luksuriøse ta-med-kaffen fra Tim Wendelboe forfører meg, solen blender, slipper inn gjennom Ray Bansa, den brente kebablukta fra sjappa på hjørnet leker med apetitten, rumenerne spiller høylytt på Olaf Ryes plass, provoserer og sjarmerer, barna fra alle land, de som tegner menneskerettighetene på Grünerløkka skole leker i den store fontenen, latteren er musikk i mine ører, overdøver alt, de voksne drikker utepils på Parkteatret i februar for det er vel tross alt sol? Jeg hopper paradis langs Markveien, krittet er tegnet av små barnehender rett etter at feiebilen kjørte forbi, støvpartiklene lukter barndom og jeg hopper. Hink-hink-hopp-snu. Du rynker på nesa, for sånn kan man ikke gjøre, men jeg bryr meg ikke. Byen er min, husker du vel? Vi danser innom Thorvald Meyers gate, fra start til slutt, drikker øl med gutta, vin, shots, Munchies, burger, fett, glede. Vi blåser såpebobler i fontenen på Birkelunden, siden det er sol og vi var på fest kvelden før. Sofienbergparken lokker, men det er bare mars og planene er lagt for sommeren, men dit vil vel ikke du? Du rynker på nesa og er sjokkert, for her er det barn og voksne og grill og hasj og øl i perfekt symfoni og det er ikke greit? Joda. Det er Oslo. Det er livet mitt. Byen min. Barna mine. Stemningen min. Parken min. Plassen min. Menneskene mine.

Dette er Oslo.