Om å aldri være god nok

..og sin egen verste fiende.

Jeg sitter her, alene, en sen kveld i lyset fra skiltet på Anker over gata, jeg går over kroppen min, tå til topp, fra de skjeve tærne som har herjet seg gjennom mang et par ubekvemme sko, opp de arrete leggene, hårstubbene har jeg ikke tatt, det er flaut, jeg vet, forbi lårene, hoftene som en gang i tyveårene utvidet seg, fra jente til kvinne uten at jeg hadde noe jeg skulle ha sagt, de små dumpene i huden vitner om fettet som gjemmer seg bak de skjøre centimeterne med blek beskyttelse, opp magen, ja, den som sommeren har satt sitt spor på, hvorfor fortalte ingen meg at øl og vin og latter og sjokolade og sene netter la seg rett rundt navlen, piercingen jeg tok i Danmark som fjortenåring har fått mye selskap de siste månedene, opp brystene, Sophie Elise har fortalt meg at det må være greit å ta silikon, men jeg vil egentlig ikke det, må jeg da? Jeg kjenner på halsen, ansiktet, ørene, øynene, hodet, fingrene dras gjennom det slitte, nyfargede fiaskoen jeg kaller hår, jeg saumfarer alt, aldri bra nok, aldri vakker nok, aldri pen nok, aldri fin nok, jeg sørger for at jeg aldri glemmer det.

Aldri god nok.

Skam.

For utseende er ikke alt, det fortalte noen meg da jeg var ungdom, mamma kan det ha vært, når jeg sultet meg selv for å få andre til å like meg selv bedre, for at jeg skulle like meg bedre, men jeg er jo ikke god nok. Jeg kan finne uendelig mange ting jeg ikke er flink nok på. Stå på snowboard kan jeg ikke, det er flaut, brukne håndledd og blåmerker preger vinteren, alle ler av meg, det er jeg sikker på, brettet på veggen henger der bare så jeg ikke skal glemme deg helt, for der var ditt brett en gang i tiden, og ikke kan jeg skrive, i alle fall ikke noe noen ønsker å lese, 1244 følgere på Instragram er ikke nok, ingen liker meg og heller ikke meg selv, ikke glem det. Den rapporten jeg skrev i går, den hadde vel skrivefeil som vanlig, noen andre kunne sikkert laget en penere presentasjon, hva er det jeg tenker med, jeg får vel ikke til noe.

Jeg er ikke god nok.

Min egen verste fiende.

Samtidig er det en stemme inni meg. Langt inni meg. Jeg tror den høres ut som det jeg selv gjorde da jeg var fire år og drømte om å bli sommerfugl, nei prinsesse, nei fotballspiller, nei forfatter, hele verden ville jeg bli, for tenk det kan du bli, ingen grenser, ingen grenser annet enn meg selv, jeg snubler i mine egne ben og skriker og banner, for jeg er da FAEN meg god nok! Jeg er god nok, pen nok, fin nok, og de eneste grensene for hva jeg kan få til ligger inne i meg, i hjertet mitt, i hodet mitt, under tærne mine, bak huden, gjemt inne i min egen sjel, det er klisjé, men det gir jeg helvete i.

Jeg er god nok.