Denne lille, store byen som har krympet til den ikke passer lenger.
Jeg bærer deg på armen og i hjertet, men du har vokst så mye, samtidig blitt så liten.
I mange år har jeg elsket deg kanskje aller høyest av alt, og størst av alt er kjærligheten var det noen som sa. Men kanskje er det ikke nok?
De sene kveldene har vært så mange, gjennom denne sommeren og så mange somre før denne. Menneskene har vært så vakre, som de alltid er, og jeg har aldri skjønt meg på de som sier at denne byen er så kald, for jeg kjenner bare varme helt fra tåspissene. Latteren har vært så tilgjengelig, alltid der, og livet har vært så fint og så vondt og jeg skjønner bare ikke hvorfor du ikke passer lenger.
For gatemusikantene spiller de samme sangene, =Oslo-selgerne står på de samme gatehjørnene, lukten av Torggata en ettermiddag har ikke endret seg siden sist jeg luktet den, barna leker i de samme fontenene, latteren er den samme musikken og alt er likt.
Kanskje er det jeg som er en annen?
Jeg går de samme stedene, og alt er nytt og akkurat som før, jeg går steder jeg ikke har vært, men jeg finner ikke tilbake til den jeg en gang var. Nyforelska, uskyldig, kan man noen gang forelske seg på nytt?
Eller er det nettopp det at jeg er akkurat den samme som før, kanskje er det derfor du ikke passer lenger, for ingenting blir noen gang som det var.
Comments are closed.
Milla
23. august 2017Herregud for ein tekst Thea. Love you <3
Life of Oslo
23. august 2017<3!