Hun passer på de små, de falne, de halve, de skitne bakgatene er hennes en sen septembernatt. Hun følger deg hjem, hun er der, overalt, når du tror du er alene, den nervepirrende veien gjennom Sofienbergparken lørdagen dømmekraften din var like beruset, like full av promille og sensommerrus som du.
Du er aldri alene. Hun har deg, du går gjennom en tilfeldig t-baneundergang, du høyner lyden på Kwamie Liv så du skal slippe å se rundt deg, men hun er der. Hun ser deg, tar deg i hånden, du skjelver, var det noen som nettopp gikk forbi?
Du er aldri alene.
Når frykten siger over deg, mørket senker seg og du haster gjennom de kalde gatene, er hun der. Din følgesvenn opp Maridalsveien, etter en lang kveld med stillhetthælene på, du sto i hjørnet, knuste glass og ensomhet, men hun var der.
Hun våker over de fortapte sjeler, i parkeringshus og smug, når de gir slipp, kaster seg inn i den overveldende følelsen pulveret gir, hun er der. Hun er Oslo på sitt verste, sitt beste, skitten, vill og vakker.
Byens nye skytsengel.
Av Life of Oslo, 19. september 2015
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
