Rosa Sløyfe er i gang, i år som hvert år, og jeg elsker aksjonen for det er ikke sikkert at mamma ville vært her i dag, fem år er det siden, men jeg husker det som det var i går, dødsangsten snek seg inn i familien, et kaldt gufs fra fremtiden, for mamma kan jo aldri dø, hun er uslåelig, sterk og så uendelig varm.
Men det skjedde. Mamma ringte, nyheten glapp mens jeg forberedte meg på sommerferien, første operasjon kom jeg på midt under fadderukene til BI Oslo, jeg ryddet opp på Hvalstrand og glemte det jeg måtte huske som mest. Døden. Han visket meg i øret mens jeg satt med hånden under festivaltoalettet, lukten av urin og spy minnet meg om eldrehjemmet jeg besøkte én gang i måneden, jeg ble plutselig vàr livets harde realitet. Vi er ikke uovervinnelige.
Denne måneden er det ekstra fokus på bryskreft, og jeg ser sløyfer og statusoppdateringer og rosa lunsjer, men for oss varte det et helt år, ikke bare én måned, det varte fem år, det varer fortsatt og vi vet aldri om det kan skje igjen. Og der Facebook oversvømmes av støtteerklæringer og meninger og statuser og «kopier denne hvis du støtter kampen mot kreft», sitter jeg igjen ambivalent. For ikke én deklarasjon i sosiale medier hjalp mamma gjennom denne tiden. Forutenom dyktige leger og fantastiske sykepleiere, var det oss. Lillebror som kom hjem fra skolen hver dag, i to timer fortalte han om hva som hadde skjedd på skolen og i livet, mens mamma lå kvalm, sykemeldt, på sofaen. Døtre som kom hjem på søndagsmiddag og sov over, som ringte hver dag, eller nesten i alle fall. Vi var der. Pappa som lo og gråt ved hennes side, hele veien, galgenhumor og alvor gikk hånd i hånd. Vennene, kollegaene, som kom med blomster og gode råd. Familien som beholdt livet akkurat som før, hun hadde sin naturlige plass i den store stolen.
En rosa sløyfe er bra. Penger til Kreftforeningen er enda bedre. Tid er best. En telefonsamtale, en liten gåtur, en melding, et uventet besøk, en vits, et spørsmål. Omtanke. Varme. Ikke vær redd. Bare vær der. Tilstede. Legg bort telefonen, de sosiale mediene, møt opp, ansikt til ansikt.
Klisjeer kommer til av sannhet. Livet er for kort.
Av Life of Oslo, 1. oktober 2015
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
