Jeg skriver, men ikke for meg, ikke for oss, ikke for deg, men for han for jeg har det lille håpet om at han stikker innom mitt hjørne av internett eller kroken på Park der jeg gjemmer meg fra hverdagen, fra de andre, menneskene med stor M og jeg vil ikke være hjemme alene hver dag heller.
Og før skrev jeg om livet, om steder, om byen jeg elsker og på en eller en annen merkelig måte fikk jeg det publisert, i et magasin, et ekte, trykt magasin for det var noe som faktisk var interessant men nå blir det for personlig sier de, det er ikke interessant nok for å trykke i en sånn presse, men jeg skriver for faen.
Alle skaper poesi, i alle fall de hundre og førti tusen kontoene på Instagram, de som skriver sånne dype ting i et bilde og psyker meg ut helt for jeg KOMMER IKKE PÅ DET SAMME og alt jeg klarer å tenke på er han, han er en mørk skikkelse bak tastaturet, bak meg, han følger etter meg uansett hva jeg gjør og jeg er akkurat som de babyene på Youtube som blir skremt av sin egen skygge.
Blir dere ikke lei tenker jeg, men så kommer jeg på at selvfølgelig er dere det, hvis jeg er lei så må i alle fall dere være det på en måte og tips til å komme meg videre tas i mot med en tequilashot.
Comments are closed.
Milla
6. februar 2017Åh vakre du. Vakre ord. Eg digge alt du skrive. Fortsett å skriv. Du e best.
Life of Oslo
7. februar 2017Åh, du da <3