Jeg gikk langs plattingen på Sørenga men jeg tror solen blendet meg, jeg så meg ikke for og jeg snublet. Pladask. Da jeg snudde meg så jeg deg, med benet ut og et skjevt smil og jeg skjønte ikke da det jeg skjønner nå.
Du spente ben med vilje.
Sola blendet meg og du fikk meg til å falle, rødt kort, klask i asfalten, og alt jeg kunne huske var da jeg syklet uten støttehjul for aller første gang, jeg var alene og jeg falt.
Jeg er et skrubbsår fylt av grus og helt siden den lørdagen en gang i juli tjueseksten har du pelt av skorpen, litt her og litt der, aldri hvile aldri fred og selv om du er borte får jeg aldri gå aldri gro og det eneste jeg vil er at du skal falme til et blekt, lite arr på kneet, et halvglemt minne om en smerte som er over og kan du ikke bare svinne hen liksom.
Det har vært litt stille her den siste måneden eller kanskje nøyaktig de siste førtiseks dagene, men det tar tid å plukke seg opp eller bare delta i sitt eget liv for første gang siden jeg traff han.
Av Life of Oslo, 5. juli 2017
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
