Noen ganger får jeg lyst til å bruke den mellomste fingeren. Ofte. Og hardt. Og nei, dette er ingen rant om hvor teite mennesker er når de ikke kan lukeparkere eller når de stemmer FrP eller når de overser koppene til gatemusikantene i Karl Johan. Det er ikke de store, offentlige drittsekkene jeg vil vise fingeren til. Ei heller de skjulte, som sitter på sin side av byen og mener at alle andre mennesker er degenererte, som stikker nesa i været og nekter å se andres syn på verden. Nei, folk som ikke er snille eller blide eller gode mot andre folk er ikke verdt min frustrasjon.
Jeg vil vise fingeren til livet.
Si opp leiligheten. Ta et år permisjon, eller slutte, hoppe ut av springhjulpet, jeg er mer hamster enn menneske, løfte meg fra alle fire, rette ut ryggen, stå for meg selv. Flytte til USA, studere tekstforfatter eller grafisk design eller litteratur eller arkitektur, ikke siviløkonomi som jeg brukte fem år av livet mitt på, bytte ut tall og nummer og tilbakebetaling på investeringer med visuelle bilder, fantasier, tanker.
Jeg drømmer om å kunne sitte lange dager på kafeer og bare skrive, skrive hele livet, bli flink, flinkere, best til å ta bilder, til å sette stemning til Oslo. Vinne i Lotto, ikke bare hundreogtrettisyv kroner, men masse penger, en pengebinge, onkel Skrue, stupe i det, ikke tenke på andre enn meg selv, jobbe som frivillig i Afrika eller lære meg å surfe på Hawaii. Samle på minner, mennesker, spise opp livet, hele verden, gjøre alt byen har å by på, alle burgere, alle barer, alle museer, alle kafeer, alt kan bli mitt om jeg bare har tid eller mulighet eller guts, ikke innvoller men styrke til å stå i mot.
Slenge på neglelakk i alle farger og bare gi faen.
Av Life of Oslo, 22. oktober 2015
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
