Blant bildene på telefonen min har jeg en overvekt av velplasserte kaffekopper. Jeg vet egentlig ikke hvorfor. Estetikk har aldri vært min sterke side, men kaffekopper liker jeg. Så lenge de er velplasserte, og innholdet er varmt og jeg sitter alene på kafé.
Jeg våkner til P2 07:59 hver morgen siden jeg er sekstito år gammel og det hadde visst ikke skjedd så mye i verden heller, bare en flystyrt og noen minneord siden folk dør hver dag og jeg åpner snusboksen og anerkjenner at jeg må kjøpe ny, men jeg har en reserve i kjøleskapet så da kan jeg like gjerne sette på kaffen også.
Alt jeg ser er deg. Lukten er det første som møter meg. Den stramme, runde aromaen ligger som et florlett lag over kafeen, jeg lokkes, en usynlig hånd drar meg inn, jeg er statist i tegnefilmene jeg så i barndommen, uten vilje, silkemyke hender trekker meg videre, inn i lokalet. Døren knirker i det jeg lukker den, jeg setter en fot…