Hun står på broa, den hvite, leker gjemsel med skyggene. Tåken omfavner henne, et kjærtegn fra tiden hun en gang glemte. Bleke kontraster. Og hun tenker. På livet og det som en gang var men ikke er. Og ensomhet.
Et liv er en tilfeldig stabel av legoklosser, et sammensurium av farger, størrelser og figurer vi har samlet fra dag 1. Helt siden vi var barn har vi lært oss å bygge, å vurdere, stable – fjerne de bitene som ikke passer og sette på – del for del – nye brikker, nye farger, nye former som til syvende og sist blir det livet vi lever.
Hun trekker pusten, forbi ganen, ned i lungene, magen. Hun fører hånden mot munnen, inhalerer pinnen hun nettopp klikket på for å kjenne livet, mentolen rister. Tåke, det er tåkete, men hun er klar, fargerik, midtpunktet.
Og hun tenker.
Noen ganger drømmer jeg at jeg kan fly. Lukke øynene, spre armene, lene meg fremover og flyte på en vegg av rosa skyer. Alle bekymringer og hverdagstress svinner hen, smuldrer florlett opp. Det er bare her og nå. Så våkner jeg, og forstår hvor jeg er. Hverdagen har tatt meg igjen. Men i blant, når jeg står på toppen av Oslo, lukker jeg øynene. Trekker pusten. Og føler vindens tak.
Søndagen forsvinner, dagene går, men innimellom føler hun seg frem til broen. Og hun tenker.
Av Life of Oslo, 21. februar 2016
Oslo er min lekeplass. Tiden er nå og aldri. Livet er fylt av whiskey-rus, sommerfugler og lukten av asfalt. Jeg danser på fortauet, ned Markveien, opp Ullevålsveien. Bli med meg. Dans med meg. I mitt Oslo.
